Shine bright like my future

Da har det jaggu meg gått hele seks måneder siden forrige innlegg. Både mye og lite har skjedd, og det står kun to uker med eksamener imellom meg og vitnemålsutdeling for bestått videregående skole. Jeg har vært ekstremt klar for denne dagen. Helt siden jeg plantet føttene mine på norsk jord etter 13 fantastiske måneder "over there". Ett år hjemme har vært nyttig på både godt og vondt, men jeg føler meg både rotløs og usikker på hvor i verden jeg egentlig hører til. Jeg er av den grunn sjeleglad for at jeg ikke nøler med avgjørelsen min om å flytte tilbake til USA høsten 2014. Som noen kanskje husker fra forrige innlegg, så har planen min igjennom hele dette skoleåret vært å starte på ACN (American College of Norway) i Moss. For rundt 3 uker siden ble jeg akseptert til skolen, og jeg gleder meg mer enn noen gang til å endelig flytte og starte på min egen reise. Å endelig kunne være ferdig med videregående for godt, og spesielt ha en PLAN videre, det må være den beste følelsen jeg noensinne har hatt.

Det siste halvåret på VGS har definitivt vært mye bedre enn det første. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg taklet det å flytte hjem fra USA veldig dårlig. Kultursjokk, savn, kjærlighetssorg og måneder med sykdom gjorde det veldig vanskelig å tilpasse seg og nyte mitt siste år i Kongsvinger. Men allikevel har jeg vært heldig. Jeg har hatt et utrolig godt støtteapperat her hjemme som virkelig har tatt godt vare på meg. De har hjulpet meg med både motivasjonen til å fullføre, og til å få tiden til å gå. Jeg vet ærligtalt ikke hva jeg skulle ha gjort uten de.

Vet ikke hvorfor dette bilde plutselig ble sidestilt.. MEN, reunion med denne jenta var helt supert! Klarer nesten ikke å vente på neste besøk!

Det tredje og siste året av VGS er preget av mye tid til festing og russetid. Det har i hvert fall jeg fått merke. Dette har definitivt holdt meg utrolig opptatt de siste månedene. Med jentene fra russebussen min tok jeg i januar turen til Sälen for å feste en helg helg med masse annen russ fra Østlandet. I februar øvet vi til russerevyen som hadde premiere i begynnelsen av mars. Midt under russerevyen hadde vi i tillegg russeball. Andre russefester og russekroer har også vært på planen underveis. I tillegg kom april med konseptslipp, russedåp, treff og rett og slett tidenes russefeiring!

I september slapp bussen min dekknavn. Vi het Angry Babes 2013, og i april var det endelig tid for å slippe KONSEPT!! Fuglene gjorde seg om til agenter, og vi ble Skyfall 2013. Jeg angrer ikke et eneste sekund på at jeg ble med på buss. Jeg har virkelig hatt en av de beste tidene i livet mitt under russetiden, og jeg har knyttet nye og sterkere bånd med mange mennesker. Uansett om jeg gleder meg som et lite barn på julaften til å bli ferdig så skal det sier at det er veldig mange mennesker jeg kommer til å savne. Å være med på buss skapte et helt unik samhold som ikke kan beskrives. Russetiden er dessverre over for vår del, men jaggu er jeg takknemlig for at jeg fikk dele den med menneskene jeg har vokst opp med og kjent hele livet! En uforglemmelig og super avslutning på 13 fantastiske år, og i noen tilfeller, hele 18 år! 

In progess.

Russedåp.

Enda et fantastisk glansbilde av meg.

Enda et fantastisk glansbilde av meg.

Festningen 2013.

Min framtidige ektemann.

Tryvann!

Nytt bussmedlem!

Fine samlinga vi har på bussen!

<3

Selv om det å flytte hjem fra USA var noe jeg ikke ønsket, vet jeg at alt dette er med på å styrke meg som person. Det gjør meg klar til nye utfordringer i de kommende årene. Nå som det endelig er over, vet jeg at jeg ikke ville vært foruten dette året, uansett hvor vanskelig det har vært. Om kun en måned sitter jeg på et fly på vei tilbake til vertsfamilien min, kjæresten min og alle mine fantastiske venner i Seattle. Selv om ting tar tid, så ordner det seg alltid til slutt. Jeg har måtte vært tålmodig med både det ene og det andre det siste året, men av og til er tid akkurat det du trenger for at du selv skal få det bedre. I tunge tider hvor jeg lengte tilbake til rommet mitt i USA, kun 10 meter fra verdens mest omsorgsfulle kjæreste, så har jeg blitt både tålmodig og mentalt sterkere av å klare det på egenhånd. Og nå er jeg ett år nærmere drømmen min! Takk for alt, Øvrebyen videregående skole. Takk for et flott "senior year" som jeg vil sitte igjen med resten av livet. Takk for alt, lærere og det norske skolesystemet. Og til framtiden min, jeg kunne ikke gledet meg mer til å endelig møte deg!

long time no see

Ja, så sitter jeg her og blogger til dere. Hadde vel helt ærlig aldri trodd at jeg kom til å poste et eneste innlegg på denne bloggen igjen, spesielt etter at bloggingen min mildt sagt gikk rett vest etter jul i fjor. Egentlig under hele utvekslingsåret.. Men men, det er nå sånn det ble!

Jeg har nå vært hjemme i snart fire måneder, og jeg kan vel ikke nekte for at det har vært noe av det tøffeste jeg har måtte gå igjennom. Først og fremst så kom jeg hjem så amerikanisert som du overhodet kan bli, og sliter enda med kultursjokk. Second, så har jeg vært i et avstands forhold som kanskje har gjort meg mindre sosial og mer deprimert. Det har vært så tøft, kanskje det vanskeligste jeg har måtte gå igjennom, men samtidig SÅ verdt det. I tillegg er denne årstiden den desidert tyngste, og jeg sliter litt med å holde motet oppe når det er mørkt i det jeg entreer skolebygningen og det er like mørkt når jeg forlater den. MEN, jeg skal komme meg igjennom dette året, fordi neste år, så begynner endelig livet mitt!

Jeg bestemte meg for lenge siden om at å bli i Norge under studenttiden min ville være uaktuelt. Planen min har lenge vært å reise til London i 4-5 år for studier, men nå har jeg planene klare! Jeg skal tilbake til USA for å oppleve ekte amerikansk college, og jeg kunne ikke vært mer excited enn det jeg er. Jeg skal ta første året igjennom American College of Norway (ACN) i Moss, ettersom lånekassen ikke dekker første året i utlandet. Så ACN er en billigere løsning for meg, og i tillegg har jeg garantert plass på et universitet i USA. Hvor jeg vil enda er usikkert, men det skal jeg oppdatere mer om når ting skjer. I første omgang skal jeg søke hos ACN, og så snart jeg forhåpentligvis blir akseptert der, så kan jeg kanskje begynne å se litt mer framover!

Siden sist så har jeg jo startet på VGS igjen, det går egentlig veldig greit, kan forsåvidt ikke sammenlignes med skolen min i USA hvor lekser ble livet mitt (who am I kidding, det burde vært livet mitt, men fikk dessverre aldri delta). Russetiden er jo nesten allerede i gang, spesielt på Kongsvinger hvor bussene jobber hardt for å være bedre enn alle andre(like that will ever happen). Men nå er jeg jo med på russebuss, og kan si jeg er et solt medlem av Angry Babes 2013!

ANGRY BABES 2013, LIK OSS PÅ FACEBOOK HER!

Og med russetiden kommer russekroer. Her er et wonder shot fra årets første russekro hvor vi gikk tilbake til det stilfulle 70 tallet! Men teit som jeg er, så er ikke jeg fan av å bli sørpe full hver helg, i tillegg har jeg slitt en del med sykdom, så kunne ikke ligge å spy i en grøft ved et eller annet tvilsomt sted, som er det man kanskje forbinner med russ nå om dagen.

Ellers dro jeg til New Orleans for å besøke min kjære i høstferien. DET var herlig, det. Men fy søren, så grusomt det var å reise. Grininga begynte 6 timer før jeg skulle reise fra rommet hans(standard meg, alt for emosjonell..), og stakkars han måtte stå der og holde motet oppe for oss begge. Men jeg har nå kommet meg igjennom dette også. Vi ble enige om å ikke treffes i juleferien fordi det umulig kommer til å være godt for helsen min, så nå bare teller jeg ned dagene til vinterferien! 

Ellers har jeg kommet inn i den norske moten igjen! Digg å være nordmann igjen, ass ..

Ellers prøver jeg bare å komme meg igjennom vinteren uten å bli alt for deprimert, men nå nærmer det seg heldigvis jul, kanskje den beste tiden av året, så det ser ut som det er et lyst midt under denne mørketiden! Jeg leser også til SAT, en test alle som vil studere i USA må ta, er så glad for at jeg har et liv og sånn om dagen .. Neida, man har ikke levd før man har brukt hundretalls-timer med hode trykt ned i "interessante" bøker!

Men det kommer en dag i morgen, og senga venter på å tilbringe litt kvalitets tid med meg. Så til alle de flotte leserne jeg sikkert ikke lenger har - sneiks!

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

kjærligheten

Å dra fra deg er det verste jeg har måtte gjøre noensinne. Etter altfor mange lange dager med tårer, savn og dyp sorg, var jeg endelig på vei tilbake til deg.

Min store kjærlighet, den eneste ene som er verdt alt savnet, sorgen, og hver eneste tåre.

hannah

"Distance means so little when someone means so much"

<3 it will all be worth it in the end.

Hannah B.

Forlatt

Det er helt vilt hvor alene jeg føler meg nå. Selv om disse to herlige jentene har befunnet seg nede i Mississippi de siste 10 månedene, er det veldig trist å ringe for å høre "this number is out of service". Det var en skikkelig reality-check, det nærmer seg slutten og det er skremmende.. Kos dere hjemme, jenter, savner dere såå. Gleder meg masse til å se dere igjen om 58 dager <3

I love you <3

Vertsfamilie bytte

Jeg regner med at for mange av dere kom beskjeden om at jeg hadde byttet vertsfamilie som et sjokk? Reaksjonen fra mamma og pappa var "vi er sjokkerte, men det kom ikke som en overraskelse". Med andre ord, ting var dårlig veldig veldig lenge. Faktisk siden dag én. Men jeg ville ikke være frekk, så jeg holdt ut. Etter 7 lange måneder med en følelse som fortalte meg hvor galt det var, fikk jeg endelig byttet. Jeg flyttet inn hos min bestevenninne her, og det er den beste avgjørelsen jeg kunne tatt noensinne. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på evigheter. Min gamle vertsmor vil dessverre ikke gå videre, så hun har gjort ting veldig vanskelig for meg. Men jeg har heldigvis klart å sett videre fra det, og med god støtte fra venner og deres familie, har jeg endelig klart å legge det hele bak meg, og de nå kun en del av min fortid. Ferdig med den saken. Min nye vertsfamilie er helt RÅ!!! Jeg digger de! De behandler med som en del av familien, og fra første dag i dette huset, føltes ting riktig.

Jeg har noen ganske brutale historier fra mitt gamle hus. Følelsen av å være en gjest i 7 måneder er ikke behagelig. Min gamle vertsmor var bipolar til tusen, og er hovedgrunnen til hvorfor jeg aldri skrev om julen. Julen i USA var meningen å være en ny og spennende opplevelse. I stedefor ble det et mareritt for meg, som jeg såvidt klarer å huske tilbake på. Jeg hadde vært syk i 6-7 uker med en veldig stygg forkjølelse som aldri ble bra, men min gamle vertsmor tok aldri vare på meg. Jeg følte meg så glemt og etterlatt at jeg sluttet å spise i perioder, noe som sørget for at jeg aldri ble bedre. 24. desember(på selveste julaften) var jeg sengeliggende hele dagen. Jeg satt alene på rommet mitt og åpnet gavene fra familien min i Norge mens jeg prøvde å overbevise meg selv om å gå opp i stuen. Da kjeftet de på meg for å ha sovet hele dagen. Så jeg bestemte meg for å dra i kirken med de. Da jeg kom hjem spurte jeg de om vi kunne reise på legevakta. Det fikk jeg ikke lov til. Etter det var jeg hjemme i over en uke, med Ryan som kom over en gang i blant fordi han var redd for meg. Jeg tror aldri jeg har vært så deppa noensinne, ingenting fikk meg i godt humør. Etter det gikk ting bare nedover, og de tingene som min gamle vertsmor gjorde er ikke engang verdt å nevne. Jeg skulle ønske det funket, men denne familien forstod ikke konseptet med å ta inn noen fra en annen kultur, for de var jeg mer som en pokal de kunne vise fram. Jeg tror enda verre var behandlingen hun visste meg dagen jeg flyttet ut, og tiden etter. Men jeg har lagt det bak meg, og har levd livet mitt videre. Jeg vant.

Og jeg kunne begynne å smile til livet igjen.

Half American, half Norwegian

LETTERE IRRITERT NÅR TO AV MINE INNLEGG JEG JOBBET PÅ I OVER TO TIMER IKKE BLE POSTET ELLER LAGRET. Grrr.....

Man on fire

Det verste med å være en utvekslingsstudent, må definitivt være å balansere de to verdenene jeg nå lever i. Jeg har vært en del av et amerikansk liv i snart ett år nå, et liv som for ét år siden virket som en uvirkelig drøm som aldri kom til å bli virkelig. Nå er det livet mitt hjemme i Norge virker som en drøm. Det virker som jeg ikke skal hjem igjen, selv om jeg savner det mer enn noe annet til tider. Jeg savner familie og venner, dere aner ikke hvor godt det skal bli å se alle igjen. Det har vært et så utrolig tøft år med en syk pappa, og vertsfamilie bytte, og jeg har virkelig testet hvor mye jeg kan takle og håndtere de siste 10 månedene. Men jeg klarte det. Jeg overlevde. Jeg ble igjen her i USA når ting var på sitt verste. Og følelsen jeg sitter igjen med nå, er uberskrivelig. Jeg kan virkelig ikke beskrive den. Jeg tror hver eneste utvekslingsstudent der ute vet hva jeg snakker om. Hva føler jeg egentlig?

Jeg føler meg forvirret. Jeg vil hjem. Jeg vil ikke hjem. Jeg savner alle hjemme. Jeg vil ikke dra fra alle mine nærmeste her. Jeg lengter hjem. Tanken på å forlate dette stedet får hver eneste bit av kroppen min til å vrenge seg. Norge. Jeg savner vennene mine(herregud, mine fantastiske venninner, dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til tandoori, godis og gossip, jeg gråter bare av tanken på det), jeg savner mommy and daddy, jeg savner familien min, jeg savner huset mitt, rommet mitt, duften av Norge. Jeg savner solnedgangen fra forsiden av huset vårt. Jeg savner spontane osloturer, jeg savner sene gåturer til lekeplassen for å snakke med bestevenninnen min. Dagen jeg lander på Gardermoen, begynner reisen hjemover, alle minnene fra barndommen min opp til 24. august 2011, kommer til å strømme tilbake til hodet mitt. Jeg vil ankomme Kongsvinger, byen jeg er født og oppvokst i. Jeg kommer til å være tilbake i hjemmet mitt. Hvor jeg hører hjemme. Bare tanken på alt dette, får tårene til strømme på. Men å reise fra USA.. USA .. Bare å skrive ned disse få ordene, får meg til å gråte. Å forlate dette huset, kjøre forbi Klahowya Secondary School for siste gang, kjøre nedover newberry hill, inn til Silverdale med vertsfamilien min, forlate mitt nye hjem. Kjøre til flyplassen med kjæresten min, vennene mine, familien hans som føles ut som min egen. Gråte fordi jeg ikke vet når jeg vil se de igjen, om jeg i det hele tatt vil se de igjen. Jeg aner ikke om jeg noensinne vil se KJÆRESTEN min igjen. Det skal jo ikke være sånn? Å reise fra Norge var ingenting sammenlignet med hvordan jeg føler meg nå. Norge skal jeg jo tilbake til, når kommer jeg til å komme tilbake hit til Silverdale? Når kommer jeg til å se alle igjen? Når kommer jeg til å komme tilbake til hjemmet mitt? For jeg har to hjem nå. Jeg hører til i to forskjellige verdener.. Halvt amerikansk, halvt norsk. Hva kommer til å skje med meg?

Oslo med dere, klarer nesten ikke å vente!

Søskenkjærlighet, savner deg så <3

KJÆRE, jeg klarer nesten ikke å vente med å se deg, I MISS YOU SO <3

Bestisen min, vi skal klare dette sammen <3

Jentene mine <3

My girls, I love you all so much <3

Sisters <3

I love you <3

Jeg er klar. Men jeg er ikke klar..

Love, Hannah